Psykisk vold er brudd på FNs menneskerettighetserklæring

Psykisk vold er brudd på FNs menneskerettighetserklæring

FNs Verdenserklæringen om Menneskerettigheter av 1948 erklærer at alle har "rett til liv, frihet og personlig sikkerhet". Vi hører stadig om brudd på denne erklæringen i fremmede land, men også i Norge er det mange kvinner og menn som lever under forhold hvor disse grunnleggende rettighetene brytes. Jeg tenker ikke da på innsatte i fengsler og institusjoner, men "frie" kvinner og menn som lever i psykisk mishandlende forhold. Slike forhold begrenser personlig frihet på samme måte som fysiske fengsler, men hvor "murene" er de rammene overgriperen setter, og personlig sikkerhet er ikke-eksisterende. Livet til de som blir utsatt for psykisk vold er i større eller mindre grad totalt underlagt overgriperens kontroll.

Formål: Å øke forståelsen for psykisk mishandling

I samfunnet er det ofte fokus på fysisk eller seksuell mishandling, mens den psykiske mishandlingen blir sjelden vektlagt. Dette gir bl.a utslag i at det offentlige systemet ikke er tilstrekkelig tilpasset denne problematikken. Personer som blir utsatt for psykisk vold kan ofte bli møtt med holdninger av typen "Kan du ikke bare rømme fra overgriperen?", noe som gjenspeiler mangelen på kunnskap i det offentlige systemet og i samfunnet forøvrig. For å belyse dette temaet har min forlovede Marianne Notland Smogeli nylig skrevet en masteroppgave (oppgaven blir lagt ut offentlig på Internett senere) for Psykologisk Institutt ved Universitetet i Oslo. Oppgavens hovedmål er å øke forståelsen rundt denne formen for mishandling, og vil gi verdifull informasjon til alle som er berørt av eller jobber med psykisk vold.

Det er ofte misoppfatninger knyttet til psykisk vold. En vanlig misoppfatning er at fysisk vold er værre enn psykisk vold. En del forskning har gitt uttrykk for det motsatte (se oppgaven for referanser). Den psykiske volden ser ut til å påvirke selvopplevelsen og identiteten til de som blir utsatt for den, og kan derfor medføre mer dyptgripende skader enn man ofte får ifm fysisk vold. En annen vanlig misoppfatning er at det bare er ressurssvake kvinner og menn som blir utsatt for psykisk vold, og at de er for svake til å sette grenser eller bryte ut av den mishandlende relasjonen. Som det går fram av oppgaven til Marianne kan derimot dette like gjerne ramme meget oppegående og ressurssterke personer.

Overgriperne går fri

Mangelen på rettsvern for de som blir utsatt for psykisk vold i nære relasjoner fører svært ofte til at de forblir utsatt for denne psykiske volden – de får ikke tilstrekkelig hjelp fra offentlige instanser til å kunne bryte ut og vende tilbake til et så normalt liv som mulig. Og for de som klarer å bryte ut klarer man ofte ikke å bli fri fra overgriperens vold, da overgriperen fortsetter den psykiske volden (les: terror) gjennom f.eks. telefoner, tekstmeldinger, brev osv. I nesten alle tilfeller forblir de som er utsatt for den psykiske volden i større eller mindre grad utsatt for terror fra overgriperen, mens overgriperen står fritt til å finne seg nye partnere som de kan utøve mishandlingen på,  Det er dessuten med dagens lovverk vanskelig å dømme noen for psykisk vold.

To av virkemidlene samfunnet har kommet opp med ifm mishandlende relasjoner er besøksforbud og voldsalarm:

  • I flere tilfeller får brudd på et besøksforbud ingen alvorlige konsekvenser for overgriperen.
  • Bruk av voldsalarm gjør at ansvaret for problemet legges over på de som blir utsatt for mishandlingen; det er disse som må gå med alarm og således være elektronisk "merket". I praksis begrenser dette deres bevegelsesfriheten, og blir en ekstra belastning for dem, i stedet for at det er overgriperens bevegelsesfrihet som begrenses. Det burde heller vært slik at overgriperen ble "merket" – dette jobbes det nå med fra regjeringens hold (se "Handlingsplan mot vold i nære relasjoner, 2008-2011").

For å bryte helt ut av psyisk mishandlende relasjoner er de som er utsatt for den ofte nødt til å gå i skjul, og da bryte opp fra sitt liv. På denne måten økes omfanget i den negative situasjonen de er satt i. For å redusere muligheten for at overgriperen finner vedkommende må han/hun bryte med familie, venner og jobb, og flytte til nytt sted under ny identitet. I og med at overgriperen ofte er veldig dedikert til å oppsøke vedkommende, og ofte kan tilegne seg sympati fra dens familie og venner, er det viktig at vedkommende ikke røper sin nye identitet engang overfor sine nærmeste. En situasjon som dette hvor vedkommende må gå i skjul er snudd på hodet – det burde være overgriperen som ble tvunget til å bryte opp fra livet sitt med alt det innebærer.

 

Bruk kunnskapen om psykisk vold

Hovedmålet med oppgaven til Marianne er som nevnt å øke forsåelsen for psykisk vold i nære relasjoner. Jeg oppfordrer både offentlige instanser så vel som privatpersoner å lese oppgaven til Marianne, og å bruke denne kunnskapen for å hjelpe de som er utsatt for psykisk vold.  Bare ved å øke kompetansen på dette området vil det være mulig å iverksette riktige og nødvendige tiltak, og for å få på plass et lovverk som for vedkommende ikke oppleves som nye overgrep. I tillegg er det viktig å bruke kunnskapen for å jobbe proaktivt mot vold i nære relasjoner – også psykisk vold.

 

Leave a Reply

%d bloggers like this: